En typisk samtale hjemme hos oss:
Meg: ”Æ sto litt for nært en mann i rulletrappa i dag, så æ tok nånn skritt tebake, men da kom ansiktet mitt i høyde med rumpa hans…”
Han: ”Åja.”
Meg: ”Trur du itj han fjerta da?!”
Han: ”Åja.”
Meg: ”Det e akkurat sånne ting som gjør at æ ikke like folk!”
Han: ”Hm…”
Meg: ”…Så æ skubba han ned trappa.”
Han: ”Mhm…”
Meg ”Han dødd.”
Han: ”Mhm… Hæ?”
Meg: ”Neida. Men han fjerta på mæ!”
Han: ”Herregud...”
Nå tror dere sikkert at livet mitt har vært så kjedelig i det siste at jeg ikke har hatt noe å skrive om. Vel, der tar dere FEIL! Det har faktisk skjedd så mye at jeg ikke har hatt tid til å skrive om det. Pluss at jeg ikke har giddet. 50-50 mellom de to grunnene. Eller nærmere 40-60. Kanskje 20-80. Jeg er jo ganske lat.
Det startet forrige helg, da Daniel var på firmatur i Riga. Jeg kunne blitt med, men siden jeg syns det er så teit å drive å fly, så ble jeg hjemme. Det er nok det lureste jeg har gjort siden... vel, siden sist jeg gjorde noe lurt. Det må være ganske lenge siden, for jeg kommer ikke på noe eksempel. (Jeg spurte til og med Daniel om hjelp her, men han var like blank som meg!) Anyway! Ikke bare ble han ranet for flere tusen kroner, han ble også banket opp av et par forvokste russere. Mens han ble holdt fanget på en luguber uteplass i Riga, hadde jeg ei kjempehelg her hjemme. Jeg fikk nemlig med meg seks Captain Morgan-glass hjem fra byen, helt gratis! Et tydelig tegn på en vellykket kveld.
Søndag kveld fikk jeg telefon fra en mørbanket, hjemmelengtende turist som var ganske lei av latvisk politi og sykehusundersøkelser. Det siste jeg sa til han var ”Du e egentlig ganske uheldig, du!”. Jeg nevner i fleng: bilulykke, et hardt møte med ei glassdør, kloakkoversvømmelse, innbrudd og frastjeling av dykkerutstyr. Alt dette i løpet av et halvt år.
Men tilbake til søndagskvelden. Noen timer senere, nærmere bestemt klokken 5 på natta, var det jeg som ringte han, i full panikk. Jeg hadde nettopp våknet av en ganske kraftig vannlekkasje fra taket, som spredte seg rimelig kjapt. Hvem faen skal man ringe når sånt skjer midt på natta, og man er alene hjemme? Jeg har aldri følt meg så hjelpesløs som da jeg satt der og telte timer. Innendørs basseng er oppskrytt.
Nå er vi godt i gang med riving og forhåpentligvis blir det ikke lenge til oppussingen starter. Det kom da noe godt ut av vannlekkasjen, også. Vedlagret var ganske tomt, men nå har vi fyrt med tak- og veggrester i en uke og enda er det masse igjen. Gjett hvilken sang jeg satte på mens Daniel kasta takrester i ovnen? ”The roof, the roof, the roof is on fire!” HAHAHA! Jeg lo mer enn han, for å si det sånn.
Sjekk feriegaven jeg fikk! Mine to favoritting i store utgaver. Perfekt! Jeg ble så glad at jeg kunne bæsjet en valp.
We don’t need no water,
let the motherfucker burn.
Burn.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar